På et eller annet tidspunkt i oppveksten plukket jeg med meg et feilaktig Ibsen-sitat, og av en eller annen grunn har dette sitatet vært med meg gjennom store deler av livet. Helt til i fjor, for å være ærlig. Da oppdaget jeg at det hele var en stor misforståelse. Det feilaktige sitatet var «Det du gjør, gjør det fullt og helt, ikke stykkevis og delt». Jeg trodde dette kom fra Peer Gynt og det var noe Knappestøperen, som stiller Peer til ansvar for livet sitt, råder Peer til. Jeg tolket sitatet som at en ikke bør gjøre noe halvveis. 

Sitatet har jeg levd etter på mange områder av livet mitt. Spesielt i skole-, utdanning- og jobbsammenheng. Ofte har jeg minnet meg selv på det ukorrekte sitatet. «Hvis jeg skal gjøre noe, må jeg jo gjøre det fullt og helt,» har jeg sagt til meg selv. Jeg føler mye glede i å gjøre ting ordentlig. Jeg liker å kjenne at jeg bruker evnene mine og se at resultatet blir bra.

Det er i utgangspunktet veldig bra å ville gjøre en god jobb. Problemet oppstår når det å alltid gjøre en best mulig jobb går utover andre aspekter ved livet eller andre personer. Det er nettopp det stykket det korrekte sitatet kommer fra handler om. «Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt,» sier presten Brand i Ibsen-stykket med samme navn. Brand stiller så høye krav til egen og andres moral, at det ikke bare går utover han selv, men også hans nærmeste. Han ofrer til og med livet til barnet sitt for å gjøre det han oppfatter som rett! Budskapet i stykket er at det ikke er bra å stille for høye krav og ha en for høy standard.

Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt

Jeg liker det korrekte sitatet godt fordi det inviterer til forskjellige fortolkninger. Det «å være seg selv fullt og helt» trenger ikke bety at du skal være perfekt, selvom Ibsens Brand mente det sånn. Snarere tvert imot. Jeg tolker det heller som at du bør akseptere deg selv og den du er. Det er en sånn sett en forskjell mellom «å være seg selv fullt og helt» og det misforståtte sitatet «å gjøre noe fullt og helt».

Å akseptere at du ikke er perfekt er kanskje noe av det viktigste du kan gjøre i dagens samfunn. Presset på å prestere sitt ypperste og være best har aldri vært større. Vi lever i et perfeksjonssamfunn. Men alle kan ikke være best og ingen kan være best i alt alltid. Og selv om du har evnene, hva er prisen? Psykologen Per-Einar Binder argumenterer i boka Ikke vær så slem mot deg selv¹ for at vi bør slå oss til ro med at vi har ufullkomne liv. Ikke konstant jage etter et perfekt liv vi aldri kan få. Hvis vi anerkjenner at vi ikke er fullkomne, skriver Binder, kan vi finne økt glede og mening med livet.

Les også: Omfavn ufullkommenheten — få friheten

Binders fokus på det ufullkomne livet passer godt sammen med målet om et balansert liv. Det er ikke mulig å gjøre alt perfekt på alle arenaer. Jobb, hjem, bil, hytte, barn, trening, helse, livsstil, opplevelser, ferie… Den som prøver vil slite seg ut. 

Jeg tenker at å leve handler om «satisficing», for å bruke et av Herbert Simons begreper. Satisficing innebærer å finne akseptable løsninger, ikke nødvendigvis optimale eller perfekte løsninger. På mange av livets arenaer mener jeg det er fint å ha som mål å oppnå det som er godt nok. Gitt deg og dine forutsetninger. Så kan du heller velge ut noen få ting som du ønsker å prioritere og «gjøre fullt og helt.»

Fotnoter

¹Binder, Per-Einar. (2016). Ikke vær så slem mot deg selv – en veiviser i det ufullkomne livet. Oslo: J. M. Stenersens forlag.