Forfatterarkiv: balansereren

Hvorfor sparer jeg?

Det var aldri mye snakk om sparing i familien jeg vokste opp i. Hvis jeg fikk penger til bursdagen, var spørsmålet sjelden om jeg skulle spare dem. Hvis noe ble snakket om, var det som regel hva jeg skulle bruke dem til. Når det er sagt, fikk jeg ikke så mye penger. Jeg fikk faste ukepenger fra 6-års alder, men sjelden pengegaver utover det. Da jeg etter hvert fikk meg ekstrajobber og sommerjobber, ble det til at lommepengene opphørte og jeg måtte bruke pengene jeg tjente på det jeg mer eller mindre trengte. Som klær og skolesaker, men også konserter, kino og andre festligheter. At jeg måtte betale dette av egen lomme, syntes jeg var greit. For jeg hadde også lært at alle skal bidra med det de kan. Som 19-åring flytta jeg hjemmefra for å studere med noen få tusen kroner på sparekonto.

Det manglende fokuset på sparing tok jeg med meg inn i voksenlivet. Ikke at jeg lærte å bli en sløser, det var aldri noen luksusfelletendenser i barndomshjemmet mitt. Bare at det å spare ikke var på agendaen min. Det var alltid «nyttige» ting å bruke pengene på. Jeg brukte aldri mer enn jeg hadde. Jeg har aldri tatt opp forbrukslån og kredittkort fikk jeg for første gang av arbeidsgiver da jeg begynte i fast jobb etter studiet. Men jeg sparte heller ikke noe særlig, selvom jeg tjente gode penger på ekstrajobber mens jeg var student.

Les også: Hva hvis…

Det er ikke så ille som det kanskje høres ut. Jeg arvet litt penger i begynnelsen av 20-årene, og disse satte jeg rett på en sparekonto. Jeg har også spart i BSU, som fortsatt står urørt. Men det er først de siste fem årene at jeg har fått øynene opp for at jeg bør fokusere aktivt på å ikke bruke opp alt jeg får inn på kontoen hver måned. Skiftet i mentaliteten er blant annet inspirert av mannen min, som alltid har vært flink på sparefronten.

Så hva sparer jeg til?

Jeg har tidligere beskrevet de nokså ambisiøse sparemålene mine for 2017. Jeg skal spare minst 52,5% av lønna mi. Det hårete målet mitt er å øke egenkapitalen min med 200 000 kroner i løpet av året. Men jeg skrev ikke noe om hvorfor jeg sparer. For å være ærlig, har jeg ikke noen konkret plan for sparingen. En viktig driver er at jeg ønsker å ta inn på mannen min. Ideelt sett mener jeg det bør være økonomisk likhet i et forhold, og det er ingen grunn til at mannen skal spare mer enn jeg. Men hva jeg sparer til, har jeg ikke landet på ennå.

Når det er sagt, så tiltales jeg av tanken på økonomisk uavhengighet. Dvs. å ha en økonomi som gjør at jeg kan klare meg økonomisk uten å jobbe — hvis jeg skulle ønske. Det må gi en fantastisk frihetsfølelse!

Les også: Frihet og økonomisk uavhengighet

Hvis jeg hadde vært økonomisk uavhengig, kunne jeg valgt jobb helt etter hjertet og ikke tenkt på lønnsslippen. Jeg kunne også valgt å jobbe redusert eller ikke i det hele tatt. Den ekstra tida kunne jeg ha brukt på egne prosjekter. Eller jeg kunne innvilget meg selv langsomme morgener med pjokken, avisa og en god kopp kaffe. For å ikke tappe de økonomiske reservene mine, hadde jeg måttet leve et mer minimalistisk liv. Forbruke mindre, og med det forurense mindre. En positiv bieffekt hadde dermed vært også at jeg også hadde levd mer bærekraftig.

Samtidig kan jeg også tenke meg et større sted å bo. 3-roms leiligheten begynner å føles trang. Venner og bekjente kjøper seg flotte rekkehus og hus, og jeg må innrømme at jeg blir litt misunnelig. Tenk så deilig med litt mer rom rundt seg! Og kanskje en hageflekk? Men hvis vi går for større bopel, blir det ikke noen økonomisk uavhengighet på en stund. Et hus eller rekkehus vil også innebære større ansvar og mer vi må bruke tid på å holde i orden. Og for å ikke blakke oss fullstendig, hadde vi trolig måttet flytte lenger ut. Det vil innebære lenger reisevei til jobb.

Hva jeg skal bruke sparepengene til er altså et dilemma som krever nøye vurdering. Enn så lenge holder jeg derfor på at jeg skal spare for å få like mye egenkapital som mannen min. Så kan jeg heller finne ut av hva jeg vil bruke pengene til etter hvert. Problemet (eller fordelen?) er bare at mannen også fortsetter å spare, så det er et mål i konstant bevegelse…

Foto av SpareBank 1 lisensiert under Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 2.0.

Sparemål for 2017

2 svar

Målet mitt for 2017 er å spare 52,5 % av lønna hver måned, eller 20 500 kroner. Sparingen er fordelt som følger:

6 500 avdrag boliglån
7 000 til bufferkonto i min dagligbank
5 000 fast trekk til OBOS Konto med spareavtale
1 000 til KLP Aksje verden indeks
1 000 til SpareBank 1 Pensjonskonto

Når saldo på bufferkontoen går over 15 000, overfører jeg det overskytende til bankkonto for langsiktig sparing. Til langsiktig sparing bruker jeg per dags dato OBOS Plasseringskonto + 31d med 1,70 % rente. OBOS Konto med spareavtale har samme rente. Dette er ikke allverdens og jeg har vurdert å flytte sparepengene til Easybank, som gir 2 % på sin EasySpar Pluss-konto, eller yA Bank og deres Høyrentekonto Pluss med 1,95 % i rente. Men jeg har litt problemer med å låne bort sparepengene mine til banker som pusher forbrukslån på stakkarer som de jeg ser på Luksusfellen. Så enn så lenge får de stå i OBOS-banken.

Mange reagerer kanskje på den lave andelen sparing i aksjer. Jeg er en ganske risikoavers person og det var først i fjor jeg begynte å spare litt i fond. Jeg har helt klart «tapt» mye på denne forsiktigheten, men samtidig har det vært vanskelig å vite hvilken vei aksjemarkedet skulle ta. Det kan nok hende jeg øker andelen sparing i fond etter hvert, for det siste året har både indeksfondet og pensjonsfondet jeg sparer i gjort det bra. Fondssparing føles derfor ikke lenger like skummelt. På den andre siden skjer det så mye i verden nå, at det kanskje er tid for å ikke ta for store sjanser med sparepengene.

Hvis jeg ser bort ifra nedbetaling av boliglån, skal jeg altså spare 14 000 kroner i gjennomsnitt hver måned. Dette blir 168 000 på ett år. Jeg tror det skal gå, for jeg har en OK inntekt og ikke allverdens utgifter. (For 2 år siden hadde det derimot vært veldig vanskelig å spare 52,5 % av lønna og nærmest umulig å komme opp i de summene, for da tjente jeg nesten halvparten av hva jeg gjør nå). Jeg kommer også til å få igjen over 20 000 på skatten og regner ikke med å bruke alle feriepengene i sommer. Dermed blir det noen ekstra kroner til sparing. For å utfordre meg, har jeg derfor satt meg et hårete mål på en total økning på 200 000 kroner i egenkapitalen i 2017!

Så langt i år har jeg spart følgende (avkastning på fond medberegnet):

Måned	Endring egenkap (NOK)	Akkumulert 2017 (NOK)
Januar	12 292	12 292
Februar	18 436	30 728
Mars	11 776	42 504

April vil nok gi et dårligere tall, for jeg har kjøpt meg en ny datamaskin som jeg måtte bruke av bufferkontoen for å betale. Men forhåpentligvis klarer jeg å ta igjen det tapte i løpet av få måneder. Oppdatering vil komme!

Å lære seg kunsten å balansere

Legg igjen en kommentar

FN kåret nettopp Norge til verdens lykkeligste land og de fleste nordmenn har gode forutsetninger for å skape seg bra liv de er tilfredse med. Vi har gratis skolegang og et flott offentlig helsevesen. Nordmenn har også hatt en god reallønnsutvikling siden 1980 (selvom den har flatet ut de siste par årene), og skulle en være uheldig å falle utenfor arbeidslivet, har vi rause sosiale støtteordninger. Likevel er mange av oss lite tilfredse. Vi befinner oss stadig i den såkalte «tidsklemma», sykefraværet vårt er i verdenstoppen og flere og flere norske ungdommer, som i teorien skulle hatt alle forutsetninger for å klare seg bra, får psykiske helseplager. Avisene skriver titt og ofte om at nordmenn aldri hatt hatt så mye gjeld. Bankene har fram til nylig mer eller mindre ukritisk gitt folk så høye boliglån at myndighetene tilslutt måtte sette en øvre grense for hva bankene får låne ut på fem ganger inntekt. Selvom endel sikkert vet at de har fått mer i lån enn de burde, er mentaliteten blant mange boligkjøpere at «du må jo makse ut finansieringsbeviset!» Samtidig øker også nordmenns usikrede gjeld, som kredittkort og forbrukslån. En årsak til økning i belåningsgrad kan være at mye vil ha mer og mange vil ha alt. Men som bloggeren Paula Pant sier: «You can afford anything… but not everything.»

Denne bloggen handler om de dilemmaene en står ovenfor og avveiningene en må gjøre for å skape seg et balansert liv. Med et balansert liv mener jeg et liv som balansere de ønskene og behovene du har og de kravene du møter på en god måte, slik at du blir tilfreds med tilværelsen. En OK økonomi er et aspekt ved dette. Å ivareta helsa et annet. Tid til familie, venner og fritid likeså. Søken etter et balansert liv kan høres egosentrisk ut. Det kan oppfattes som at en bare fokuserer innover og på seg selv. Men slik jeg definerer er balansert liv, handler det vel så mye om å leve et bærekraftig liv. Et av kravene vi alle bør ta inn over oss er å ta vår del av ansvaret for å styre verden i en litt bedre retning enn vi er på vei nå.

I følge min definisjon, har jeg ikke et fullt ut balansert liv nå. Jeg jobber for mye uten at jeg egentlig får så mye igjen for det, jeg har fram til nylig hatt et for lite bevisst pengeforbruk og spart lite, jeg tar ikke nok vare på helsa mi og jeg kunne levd mer bærekraftig (som de fleste andre). Derfor vil jeg ikke komme med noen oppskrift på hvordan oppnå et balansert liv i denne bloggen, men heller dele mine tanker på veien til å skape meg et mer balansert liv.

Dette er ingen hardnakket FI-blogg om veien til økonomisk frihet som Pengesnakk, Finansnerden eller Pengeblogg, selvom jeg blir inspirert av deres målrettede arbeid for å nå økonomisk uavhengighet og kommer til å dele mine rundt personlig økonomi. Det er ingen karriereblogg, selvom jeg vil skrive om min streven etter å finne den riktige balansen mellom jobb og fritid. Det er ingen mammablogg, selvom jeg ikke kan reflektere rundt karriere uten å nevne de der hjemme (en mann og en liten en). Det er heller ingen helseblogg, selvom jeg vil komme innom viktigheten av å ivareta helsa for å få et balansert liv.

Håper du får noe ut av å lese det som kommer her på bloggen!