Å leve innebærer oppturer og gleder, men også nedturer og lidelser. Likevel er det i dagens prestasjonssamfunn liksom ikke lov til å snakke om det siste. Du skal være perfekt og bedre enn de fleste. Er du ikke det, er det din egen feil. Du har ikke ytt godt nok. Dette til tross for at alle ikke kan være best. Gjennomsnittet er nettopp gjennomsnittlig.

I boka Ikke vær så slem mot deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet¹ skriver psykolog Per-Einar Binder om hva slags effekter denne nedlatende holdningen til det normale og søken etter det urealistiske får. Vi føler oss skamfulle over å ikke få toppkarakterer og truer oss selv til å prestere over evne. Vi presser oss til å eksponere oss selv gjennom sosiale medier og bli prisgitt andres vurdering, selvom vi egentlig ønsker å leve rolige liv i fred. Vi skjemmes over barna våre hvis de ikke er spesielt talentfulle og unngår å fortelle venner og kolleger om dem. «Hva har egentlig skjedd med det gjennomsnittlige?» spør Binder. «Stadig oftere er ikke det gjennomsnittlige bra nok. Det blir snarere betraktet som middelmådig.»

Når vi ikke får til det vi ønsker eller livet ikke blir som vi hadde håpet, enten det er grunnet egne prestasjoner eller rett og slett uflaks, er vi ikke alltid så snille med oss selv. Vi har lett for å tenke «jeg duger ikke» eller «jeg er håpløs». Vi sier ting til oss selv som vi aldri kunne fått oss til å si til andre i samme situasjon. Binder oppfordrer oss til å vise mer medfølelse med oss selv. De gangene vi møter en motbakke i livet, skal vi behandle oss selv som vi ville gjort med en venn. Si til oss selv at det er greit å ikke lykkes i alt. Livet er ikke fullkomment. 

Hvis vi anerkjenner at livet er ufullkomment og slutter å fokusere på å hele tida prestere, kan vi oppdage nye aspekter ved det å leve. Vi vil måtte kjenne på det ubehagelige og smertefulle ved å være menneske. Men vi åpner i følge Binder også opp for mer glede og mening i livet. Og det er jo det vi egentlig vil ha!

Denne boka traff meg. Ikke at jeg alltid prøver å være perfekt på alle livets arenaer. Det har jeg for lengst forstått at jeg ikke har kapasitet til. Men jeg kan kjenne på en slags skamfølelse der jeg ikke strekker til. Jeg får ikke til å trene så mye som jeg skulle. Jeg følger ikke like mye med på kulturlivet som jeg føler jeg burde. Turer i skog og mark med småtassen blir det lite av, selvom «gode turvaner må jo læres fra barnsben av». Og til tross for at vi bevisst har valgt å spare penger ved å fortsette å bo i leilighet, har vi ikke «avansert som vi burde» på boligmarkedet.

Jeg har også områder hvor jeg har klart meg bra. For eksempel i jobbsammenheng. Likevel, på dette området har jeg tidvis satt for høye krav til meg selv. Uten å ha vært klar over det, har jeg kanskje prøvd å realisere det som Binder kaller perfeksjonsdrømmen i jobbutøvelsen min.

Den gode nyheten og hovedbudskapet i boka er at jeg bevisst kan velge å leve et ufullkomment liv! Å velge å leve ufullkomment gir nye perspektiver på målet mitt om å oppnå et balansert liv. Istedenfor å streve for å oppnå perfekt balanse hvor forholdet mellom de ulike aspektene ved livet er optimalisert, handler det ufullkomne balanserte livet om å innse at menneskelivet er ikke noe som kan reguleres som en teknisk maskin. Om å akseptere at tilfeldigheter, flaks og uflaks spiller store roller for hvordan livet utfolder seg. Samtidig, å leve ufullkomment gir deg frihet til å balansere livet med tanke på hva som er viktig for deg. Som Binder skriver: «Når du kan tre inn i det ufullkomne livet, blir du fri til å velge på nye måter. Da kan du prioritere noe annet enn det som er viktig for cv-en din og det du så på som idealer du var nødt til å leve opp til. Du kan gjøre noe som virkelig er viktig for deg selv og for de menneskene du er glad i og bryr deg om.»

Les forfatterens egen omtale av boka

Fotnoter

¹Binder, Per-Einar. (2016). Ikke vær så slem mot deg selv – en veiviser i det ufullkomne livet. Oslo: J. M. Stenersens forlag.